Etter måneder med flittige terapiøkter hadde min pasient og jeg endelig kommet til et gjennombrudd. Det intense følelsesmessige arbeidet hadde smidd et ubrytelig bånd mellom oss, en forbindelse som overgikk det profesjonelle. Det var en naturlig progresjon, et vitnesbyrd om den dype, intime utforskningen vi var i gang med. Mens veggene smuldret, fant vi oss selv å gi etter for våre primære drifter. Kontoret, en gang et fristed for profesjonalitet, forvandlet til en lekeplass for kjødelige lyster. Stolen, en gang et symbol på autoritet, ble en scene for våre mest intime øyeblikk. Lydene av vårt lidenskapelige møte runget gjennom de tomme salene, et vitnesbyrd om vår uutslettelige tørst. Kroppene våre flettet seg, tapt i lidenskapens strusler, fant vi trøst i hverandres armer. Seansen tok slutt, men minnene, et vitnesbyrd om vår uuttalte enighet. Vi visste begge at det som skjedde på kontoret, ble på kontoret.
